Tuesday, July 07, 2009

Fantastiske naboer!

-Jeg leste om Inger-Torill som synes det var for dårlig informasjon når det gjelder vanningsforbud. Jeg vil derfor sende en symbolsk rose til våre fantastiske naboer. Det er nesten rørende å tenke på at de bruker masse av sin tid tli å hjelpe oss som ikke klarer å følge med på alt som stadig oppdateres. jeg oppfordrer alle til å hjelpe hverandre gjennom denne varmebølgen og ønsker alle våre naboer god sommer! Hilser Marianne i Christianslund Allé

Friday, July 30, 1999

Vi feirer hva vi vil!

Herr Ingar Th. Andreassen kan fortelle at en hel verden er i ferd med å begå en tabbe. I følge ham er det feil å feire tusenårsskiftet nyttårsaften 1999. Det er tydeligvis et problem at man da ikke tar hensyn til at tidsregningen starter med år 1. Hva Ingar ignorerer, er at tidsregningens begynnelse er temmelig vilkårlig, i og med at den er basert på Jesu fødsel, en hendelse som ikke er presist tidfestet. (Dog var den ganske sikkert ikke i år 1.)

Dessuten er nyttårsaften en riktig ubetydelig dag. Det skjer ikke noe interessant da, med mindre man finner på noe selv. Halvannen uke tidligere derimot, snur solen. Det nye årets start hadde vel egentlig passet bedre der, men hvem bryr seg om det? Ikke engang herr Andreassen, antar jeg.

Jeg vil også påpeke at årtusenskiftet han forfekter faktisk ikke er mer enn et tallskifte det heller. Det er ikke noen større reell betydning i årsskiftet 2000/2001 enn i sekundskiftet 25/26 klokken 18:58 hver dag. Men mange liker runde tall, og det rundeste årstallet på lange tider blir år 2000. Det må man få feire uten at herr Andreassen skal gå rundt med hyasinter og forklare hvilket år som hører til hvor.

Det er fint at han har greie på kalenderen, men feiring ser ikke ut til å være hans domene.

Hobbynumeriker Dag Høidahl

Wednesday, May 19, 1999

Elevene tar mer ansvar

Jeg jobber som lærer i en av kommunenes skoler, og har merket i løpet av tiden jeg har arbeidet med barn, at elevene tar mer ansvar. Ikke bare for sitt eget liv, men for hverandre, lærerne og samfunnet.

At dette kan sees i en sammenheng av at elevene har blitt eldre, utelukker jeg ikke, men det kan også være skolens og samfunnets holdning overfor barn og barns selvbevissthet.

Ofte i skoletimer der et samfunnsspørsmål blir diskutert viser de en forståelse og en reaksjon mot urettferdigheter i nærmiljøet og i miljøet utenfor elevenes umiddelbar nærhet som er overraskende.

Utviklingen av det grenseløse samfunnet kan være grunnen. Jeg vet ikke, men jeg liker det.

O. Høydal

Tuesday, May 18, 1999

Smaksdommere imellom

Mitt leserbrev den 28. april vakte ikke så stor oppmerksomhet som jeg antok det ville gjøre. Det er mulig jeg traff nærmere blink enn jeg hadde regnet med. Imidlertid har herr Aalberg tatt notis, og jeg synes jeg bør imøtegå hans påstander.

Tydeligvis var jeg ikke absolutt presis i mitt innlegg, for han undrer hvorvidt jeg skal være et unntak som bekrefter regelen om at enhver leserbrevskribent er en synser. Spørsmålet forutsetter et paradoks: at unntak bekrefter regler. Det gjør de aldeles ikke, snarere tvert i mot: Unntak avkrefter regler. Jeg er altså ikke noe unntak som bekrefter noen regel.

Så til neste påstand, at mitt brev insinuerer at vi som skriver leserbrev er idioter. Dette ville vel først og fremst slå tilbake på meg selv, leserbrevskribent som jeg er, skulle jeg påstå noe i nærheten av dette. Da ville jeg ha resonnert meg inn i et logisk hjørne som det skulle bli vanskelig å komme ut av. Tvert i mot har jeg personlig møtt flere intelligente mennesker som har skrevet Brev til bladet.

Aalberg forklarer videre at det er vanskelig å vise at jeg tar feil fordi han mener jeg bedriver synsing. Denne mening taler i og for seg ikke mot min sak, da det er nok en bekreftelse av min påstand. Likefullt burde det være en smal sak å vise at jeg tar feil hvis jeg gjør det. Min "teori" kan enkelt motbevises ved å finne en håndfull eller et knippe leserbrev hvor forfatteren forsøker å legge vekt bak sine påstander eller tilegner seg nye synpunkter gjennom fruktbar debatt. I grunn burde det holde med ett enkelt slikt brev (unntak som avkrefter regelen). Selv har jeg tatt vare på en samling med brev som er i overenstemmelse med min påstand, men den beviser selvsagt ikke at jeg har rett.

Herr Aalberg ser ut til å være redd for at leserbrevspalten skulle bli tom dersom alle synsing skulle lukes ut. Jeg synes det ikke ville være noen form for krise dersom leserbrevspalten ble kraftig slanket. Imidlertid har jeg liten tro på at avisen kommer til å sile noe særlig. Det skulle likevel vært interessant å se noen innrømme at de skriver først og fremst for å se sin egen mening i avisen. Dog håper jeg ikke for mye, for det ville kanskje være å undergrave den gren man sitter på.

Avslutningsvis ønsker herr Aalberg at jeg legger frem mine kredentialer, det vil si det som gjør meg troverdig (kredibel). Det kunne jeg selvsagt gjøre, men foreløpig synes jeg det er unødvendig. Imidlertid kan jeg forsikre om at jeg har lang erfaring med synsing, og mener meg å kunne gjenkjenne det når jeg ser det.

Dag Høidahl

Wednesday, April 28, 1999

Synsing i avisen

Over en periode på flere år har jeg vært en iherdig leser av leserbrevspalten i denne avisen. Etter hvert har jeg også i noen grad forsøkt å delta i noen av debattene i disse spaltene. Imidlertid synes jeg etter som tiden går at det later til at skribentene ikke har spesielt mye å fare med. Store andeler av innleggene virker som om er skrevet i øyeblikkets inspirasjon og uten sterkere grunnlag enn forfatterens egne følelser.

I debatt etter debatt fremlegges det mer eller mindre veldokumenterte påstander som står for skribentens regning. Man diskuterer artenes opphav, innvandringens konsekvenser, metafysikk, julekort (sic.) og talefeil over en lav skosåle, men ingen forsøker å legge videre vekt bak sine påstander, eller å tilegne seg nye synspunkter gjennom fruktbar debatt.

Dette har gått igjen i flere år, og tendensen er temmelig tydelig: Jeg mener at leserbrevskrivere er synsere, og det tror jeg faktisk gjelder dem alle som én. Det er bare et fåtall som kan vise til en bakgrunn eller utdannelse som gir dem kredibilitet, og disse virker ikke særlig troverdige på meg. Og de som ikke er synsere bruker bare leserbrevspalten som et medium for å publisere sine egne meninger.

Selvsagt ligger det alltid en fare i overgeneralisering, men denne tror jeg er berettiget. Jeg tror avisen gjør leserne en bjørnetjeneste ved å ta inn slike skriblerier. I stedet mener jeg en kraftig siling av innleggene ville være på sin plass. Hvis noen føler seg truffet, utfordres det til å vise at jeg tar feil.

Dag Høidahl

Tuesday, January 19, 1999

Nye busspriser

Jeg var her forleden nødt til å benytte meg av en buss som fremkomstmiddel mellom mitt hjemsted Sellebakk og Sarpsborg. Til min overraskelse var billettprisen steget til 28 kroner -- en prisøkning på nærmere 17%. Dette var en svært gledelig overraskelse. Jeg har tidligere tatt opp i disse spalter hvorvidt bussen virkelig er miljøvennlig, og det er oppløftende å se at politikerne endelig tar spørsmålet på alvor.

Det kjører busser rundt omkring i nabolaget flerfoldige ganger i timen, og sammen med alle bilene er de en regelrett plage. Forhåpentligvis vil denne forstyrrende trafikken minke sammen med passasjerantallet, nå som prisene endelig er i ferd med å stige til et fornuftig nivå.

Dag Høidahl
Fornøyd fotgjenger

Tuesday, October 27, 1998

Refleksjoner over sommertid og vintertid

Jeg tenkte litt på dette med sommertid og vintertid her på søndag. Nå som vi hadde overgang til vintertid, fikk vi en time ekstra å sove på, eller hva man nå måtte ønske å bruke en time til.

Det syntes jeg var svært behagelig, i motsetning til overgangen mellom vintertid og sommertid. Der mister vi jo en time.

Så jeg tenkte at det skulle vært slik hver gang, altså at man fikk en time hver gang man stilte om klokken. Planen er som følger: Vi gjør året en dag kortere, og 24 ganger i året stiller vi klokken en time tilbake. To ganger i måneden får vi altså en time ekstra, til prisen av en dag.

Den blir dermed en slags ekstra feriedag, i likhet med Gro-dagen, og det har vi bare godt av.

Jeg foreslår at vi kaller den for Dag-dagen.

Hobbynumeriker Dag Høidahl