Jeg jobber som lærer i en av kommunenes skoler, og har merket i løpet av tiden jeg har arbeidet med barn, at elevene tar mer ansvar. Ikke bare for sitt eget liv, men for hverandre, lærerne og samfunnet.
At dette kan sees i en sammenheng av at elevene har blitt eldre, utelukker jeg ikke, men det kan også være skolens og samfunnets holdning overfor barn og barns selvbevissthet.
Ofte i skoletimer der et samfunnsspørsmål blir diskutert viser de en forståelse og en reaksjon mot urettferdigheter i nærmiljøet og i miljøet utenfor elevenes umiddelbar nærhet som er overraskende.
Utviklingen av det grenseløse samfunnet kan være grunnen. Jeg vet ikke, men jeg liker det.
O. Høydal
Wednesday, May 19, 1999
Tuesday, May 18, 1999
Smaksdommere imellom
Mitt leserbrev den 28. april vakte ikke så stor oppmerksomhet som jeg antok det ville gjøre. Det er mulig jeg traff nærmere blink enn jeg hadde regnet med. Imidlertid har herr Aalberg tatt notis, og jeg synes jeg bør imøtegå hans påstander.
Tydeligvis var jeg ikke absolutt presis i mitt innlegg, for han undrer hvorvidt jeg skal være et unntak som bekrefter regelen om at enhver leserbrevskribent er en synser. Spørsmålet forutsetter et paradoks: at unntak bekrefter regler. Det gjør de aldeles ikke, snarere tvert i mot: Unntak avkrefter regler. Jeg er altså ikke noe unntak som bekrefter noen regel.
Så til neste påstand, at mitt brev insinuerer at vi som skriver leserbrev er idioter. Dette ville vel først og fremst slå tilbake på meg selv, leserbrevskribent som jeg er, skulle jeg påstå noe i nærheten av dette. Da ville jeg ha resonnert meg inn i et logisk hjørne som det skulle bli vanskelig å komme ut av. Tvert i mot har jeg personlig møtt flere intelligente mennesker som har skrevet Brev til bladet.
Aalberg forklarer videre at det er vanskelig å vise at jeg tar feil fordi han mener jeg bedriver synsing. Denne mening taler i og for seg ikke mot min sak, da det er nok en bekreftelse av min påstand. Likefullt burde det være en smal sak å vise at jeg tar feil hvis jeg gjør det. Min "teori" kan enkelt motbevises ved å finne en håndfull eller et knippe leserbrev hvor forfatteren forsøker å legge vekt bak sine påstander eller tilegner seg nye synpunkter gjennom fruktbar debatt. I grunn burde det holde med ett enkelt slikt brev (unntak som avkrefter regelen). Selv har jeg tatt vare på en samling med brev som er i overenstemmelse med min påstand, men den beviser selvsagt ikke at jeg har rett.
Herr Aalberg ser ut til å være redd for at leserbrevspalten skulle bli tom dersom alle synsing skulle lukes ut. Jeg synes det ikke ville være noen form for krise dersom leserbrevspalten ble kraftig slanket. Imidlertid har jeg liten tro på at avisen kommer til å sile noe særlig. Det skulle likevel vært interessant å se noen innrømme at de skriver først og fremst for å se sin egen mening i avisen. Dog håper jeg ikke for mye, for det ville kanskje være å undergrave den gren man sitter på.
Avslutningsvis ønsker herr Aalberg at jeg legger frem mine kredentialer, det vil si det som gjør meg troverdig (kredibel). Det kunne jeg selvsagt gjøre, men foreløpig synes jeg det er unødvendig. Imidlertid kan jeg forsikre om at jeg har lang erfaring med synsing, og mener meg å kunne gjenkjenne det når jeg ser det.
Dag Høidahl
Tydeligvis var jeg ikke absolutt presis i mitt innlegg, for han undrer hvorvidt jeg skal være et unntak som bekrefter regelen om at enhver leserbrevskribent er en synser. Spørsmålet forutsetter et paradoks: at unntak bekrefter regler. Det gjør de aldeles ikke, snarere tvert i mot: Unntak avkrefter regler. Jeg er altså ikke noe unntak som bekrefter noen regel.
Så til neste påstand, at mitt brev insinuerer at vi som skriver leserbrev er idioter. Dette ville vel først og fremst slå tilbake på meg selv, leserbrevskribent som jeg er, skulle jeg påstå noe i nærheten av dette. Da ville jeg ha resonnert meg inn i et logisk hjørne som det skulle bli vanskelig å komme ut av. Tvert i mot har jeg personlig møtt flere intelligente mennesker som har skrevet Brev til bladet.
Aalberg forklarer videre at det er vanskelig å vise at jeg tar feil fordi han mener jeg bedriver synsing. Denne mening taler i og for seg ikke mot min sak, da det er nok en bekreftelse av min påstand. Likefullt burde det være en smal sak å vise at jeg tar feil hvis jeg gjør det. Min "teori" kan enkelt motbevises ved å finne en håndfull eller et knippe leserbrev hvor forfatteren forsøker å legge vekt bak sine påstander eller tilegner seg nye synpunkter gjennom fruktbar debatt. I grunn burde det holde med ett enkelt slikt brev (unntak som avkrefter regelen). Selv har jeg tatt vare på en samling med brev som er i overenstemmelse med min påstand, men den beviser selvsagt ikke at jeg har rett.
Herr Aalberg ser ut til å være redd for at leserbrevspalten skulle bli tom dersom alle synsing skulle lukes ut. Jeg synes det ikke ville være noen form for krise dersom leserbrevspalten ble kraftig slanket. Imidlertid har jeg liten tro på at avisen kommer til å sile noe særlig. Det skulle likevel vært interessant å se noen innrømme at de skriver først og fremst for å se sin egen mening i avisen. Dog håper jeg ikke for mye, for det ville kanskje være å undergrave den gren man sitter på.
Avslutningsvis ønsker herr Aalberg at jeg legger frem mine kredentialer, det vil si det som gjør meg troverdig (kredibel). Det kunne jeg selvsagt gjøre, men foreløpig synes jeg det er unødvendig. Imidlertid kan jeg forsikre om at jeg har lang erfaring med synsing, og mener meg å kunne gjenkjenne det når jeg ser det.
Dag Høidahl
Subscribe to:
Posts (Atom)