Vi feirer hva vi vil!

Herr Ingar Th. Andreassen kan fortelle at en hel verden er i ferd med å begå en tabbe. I følge ham er det feil å feire tusenårsskiftet nyttårsaften 1999. Det er tydeligvis et problem at man da ikke tar hensyn til at tidsregningen starter med år 1. Hva Ingar ignorerer, er at tidsregningens begynnelse er temmelig vilkårlig, i og med at den er basert på Jesu fødsel, en hendelse som ikke er presist tidfestet. (Dog var den ganske sikkert ikke i år 1.)

Dessuten er nyttårsaften en riktig ubetydelig dag. Det skjer ikke noe interessant da, med mindre man finner på noe selv. Halvannen uke tidligere derimot, snur solen. Det nye årets start hadde vel egentlig passet bedre der, men hvem bryr seg om det? Ikke engang herr Andreassen, antar jeg.

Jeg vil også påpeke at årtusenskiftet han forfekter faktisk ikke er mer enn et tallskifte det heller. Det er ikke noen større reell betydning i årsskiftet 2000/2001 enn i sekundskiftet 25/26 klokken 18:58 hver dag. Men mange liker runde tall, og det rundeste årstallet på lange tider blir år 2000. Det må man få feire uten at herr Andreassen skal gå rundt med hyasinter og forklare hvilket år som hører til hvor.

Det er fint at han har greie på kalenderen, men feiring ser ikke ut til å være hans domene.

Hobbynumeriker Dag Høidahl

Elevene tar mer ansvar

Jeg jobber som lærer i en av kommunenes skoler, og har merket i løpet av tiden jeg har arbeidet med barn, at elevene tar mer ansvar. Ikke bare for sitt eget liv, men for hverandre, lærerne og samfunnet.

At dette kan sees i en sammenheng av at elevene har blitt eldre, utelukker jeg ikke, men det kan også være skolens og samfunnets holdning overfor barn og barns selvbevissthet.

Ofte i skoletimer der et samfunnsspørsmål blir diskutert viser de en forståelse og en reaksjon mot urettferdigheter i nærmiljøet og i miljøet utenfor elevenes umiddelbar nærhet som er overraskende.

Utviklingen av det grenseløse samfunnet kan være grunnen. Jeg vet ikke, men jeg liker det.

O. Høydal

Smaksdommere imellom

Mitt leserbrev den 28. april vakte ikke så stor oppmerksomhet som jeg antok det ville gjøre. Det er mulig jeg traff nærmere blink enn jeg hadde regnet med. Imidlertid har herr Aalberg tatt notis, og jeg synes jeg bør imøtegå hans påstander.

Tydeligvis var jeg ikke absolutt presis i mitt innlegg, for han undrer hvorvidt jeg skal være et unntak som bekrefter regelen om at enhver leserbrevskribent er en synser. Spørsmålet forutsetter et paradoks: at unntak bekrefter regler. Det gjør de aldeles ikke, snarere tvert i mot: Unntak avkrefter regler. Jeg er altså ikke noe unntak som bekrefter noen regel.

Så til neste påstand, at mitt brev insinuerer at vi som skriver leserbrev er idioter. Dette ville vel først og fremst slå tilbake på meg selv, leserbrevskribent som jeg er, skulle jeg påstå noe i nærheten av dette. Da ville jeg ha resonnert meg inn i et logisk hjørne som det skulle bli vanskelig å komme ut av. Tvert i mot har jeg personlig møtt flere intelligente mennesker som har skrevet Brev til bladet.

Aalberg forklarer videre at det er vanskelig å vise at jeg tar feil fordi han mener jeg bedriver synsing. Denne mening taler i og for seg ikke mot min sak, da det er nok en bekreftelse av min påstand. Likefullt burde det være en smal sak å vise at jeg tar feil hvis jeg gjør det. Min "teori" kan enkelt motbevises ved å finne en håndfull eller et knippe leserbrev hvor forfatteren forsøker å legge vekt bak sine påstander eller tilegner seg nye synpunkter gjennom fruktbar debatt. I grunn burde det holde med ett enkelt slikt brev (unntak som avkrefter regelen). Selv har jeg tatt vare på en samling med brev som er i overenstemmelse med min påstand, men den beviser selvsagt ikke at jeg har rett.

Herr Aalberg ser ut til å være redd for at leserbrevspalten skulle bli tom dersom alle synsing skulle lukes ut. Jeg synes det ikke ville være noen form for krise dersom leserbrevspalten ble kraftig slanket. Imidlertid har jeg liten tro på at avisen kommer til å sile noe særlig. Det skulle likevel vært interessant å se noen innrømme at de skriver først og fremst for å se sin egen mening i avisen. Dog håper jeg ikke for mye, for det ville kanskje være å undergrave den gren man sitter på.

Avslutningsvis ønsker herr Aalberg at jeg legger frem mine kredentialer, det vil si det som gjør meg troverdig (kredibel). Det kunne jeg selvsagt gjøre, men foreløpig synes jeg det er unødvendig. Imidlertid kan jeg forsikre om at jeg har lang erfaring med synsing, og mener meg å kunne gjenkjenne det når jeg ser det.

Dag Høidahl

Synsing i avisen

Over en periode på flere år har jeg vært en iherdig leser av leserbrevspalten i denne avisen. Etter hvert har jeg også i noen grad forsøkt å delta i noen av debattene i disse spaltene. Imidlertid synes jeg etter som tiden går at det later til at skribentene ikke har spesielt mye å fare med. Store andeler av innleggene virker som om er skrevet i øyeblikkets inspirasjon og uten sterkere grunnlag enn forfatterens egne følelser.

I debatt etter debatt fremlegges det mer eller mindre veldokumenterte påstander som står for skribentens regning. Man diskuterer artenes opphav, innvandringens konsekvenser, metafysikk, julekort (sic.) og talefeil over en lav skosåle, men ingen forsøker å legge videre vekt bak sine påstander, eller å tilegne seg nye synspunkter gjennom fruktbar debatt.

Dette har gått igjen i flere år, og tendensen er temmelig tydelig: Jeg mener at leserbrevskrivere er synsere, og det tror jeg faktisk gjelder dem alle som én. Det er bare et fåtall som kan vise til en bakgrunn eller utdannelse som gir dem kredibilitet, og disse virker ikke særlig troverdige på meg. Og de som ikke er synsere bruker bare leserbrevspalten som et medium for å publisere sine egne meninger.

Selvsagt ligger det alltid en fare i overgeneralisering, men denne tror jeg er berettiget. Jeg tror avisen gjør leserne en bjørnetjeneste ved å ta inn slike skriblerier. I stedet mener jeg en kraftig siling av innleggene ville være på sin plass. Hvis noen føler seg truffet, utfordres det til å vise at jeg tar feil.

Dag Høidahl

Nye busspriser

Jeg var her forleden nødt til å benytte meg av en buss som fremkomstmiddel mellom mitt hjemsted Sellebakk og Sarpsborg. Til min overraskelse var billettprisen steget til 28 kroner -- en prisøkning på nærmere 17%. Dette var en svært gledelig overraskelse. Jeg har tidligere tatt opp i disse spalter hvorvidt bussen virkelig er miljøvennlig, og det er oppløftende å se at politikerne endelig tar spørsmålet på alvor.

Det kjører busser rundt omkring i nabolaget flerfoldige ganger i timen, og sammen med alle bilene er de en regelrett plage. Forhåpentligvis vil denne forstyrrende trafikken minke sammen med passasjerantallet, nå som prisene endelig er i ferd med å stige til et fornuftig nivå.

Dag Høidahl
Fornøyd fotgjenger

Refleksjoner over sommertid og vintertid

Jeg tenkte litt på dette med sommertid og vintertid her på søndag. Nå som vi hadde overgang til vintertid, fikk vi en time ekstra å sove på, eller hva man nå måtte ønske å bruke en time til.

Det syntes jeg var svært behagelig, i motsetning til overgangen mellom vintertid og sommertid. Der mister vi jo en time.

Så jeg tenkte at det skulle vært slik hver gang, altså at man fikk en time hver gang man stilte om klokken. Planen er som følger: Vi gjør året en dag kortere, og 24 ganger i året stiller vi klokken en time tilbake. To ganger i måneden får vi altså en time ekstra, til prisen av en dag.

Den blir dermed en slags ekstra feriedag, i likhet med Gro-dagen, og det har vi bare godt av.

Jeg foreslår at vi kaller den for Dag-dagen.

Hobbynumeriker Dag Høidahl

Allsidig talent

Vi synes Alexander Hermansen fortjener et leserbrev, så vi har påtatt oss oppgaven å skrive et. Denne unge gutten kunne kanskje fått mer oppmerksomhet fra pressen, for han er jo så allsidig. Nå i romjulen holdt han julekonsert, mens han for et år siden arrangerte "Ikke julekonsert". En fantastisk spennvidde, og det i løpet av en periode på bare ett år. Av oss hadde Dag gleden av å være publikum under begge konsertene, og selv om han kom alt for sent til julekonserten til å få noe ut av den, var de fantastiske opplevelser begge to.

Og Hermansens innsats som kinomaskinist er også upåklagelig. Vi synes dessuten det er mye bedre å bli kinomaskinist enn soldat, så vil vil rose ham for det valget. Hvis alle hadde satset på kvalitetsfilm i stedet for våpen, tror vi neppe det ville blitt krig i verden. Derfor tar vi hatten av for Alexander Hermansen.

Vi vil gjerne sende stafettpinnen videre til Synnøve Edvinsen.

Dag Høidahl
Harald Høidahl

Ja, jeg skammer meg

Glenn-David Lind skrev i avisen at jeg burde skamme meg som ikke ville spise reker. Selv om han var vel krass, har han litt rett. Det er mange som har betydelig større problemer enn jeg, enten fordi de ikke har nok mat, eller fordi de lider av spiseforstyrrelser, og jeg vil ikke sammenligne mine problemer med deres. Men å komme med slike utblåsninger er unødvendig. Tror han ikke det er flaut for meg å måtte be om noe annet når det for eksempel serveres rekecocktail i et selskap? Selvsagt skammer jeg meg i slike situasjoner, men det er lite å gjøre. Den vonde opplevelsen sitter i.

Det jeg er redd herr Lind ikke forstår, er at mange i ung alder er veldig sårbare, og da må man respektere at de ikke vil være med på å dissekere dyr, uansett art. Selvsagt tror jeg ikke at alle slaktere er vegetarianere som spiser gress, men de har selv valgt å bli slaktere. Andre velger å bli vegetarianere, og det synes jeg Lind skal akseptere, selv om han kanskje ikke er enig med dem. Det er ikke jeg heller. Når for eksempel Elisabeth Hermans sier at rekene i fremtiden kommer til å få nok og nekte å la seg utnytte av menneskene, tror jeg hun tar grundig feil. Det er likevel ikke min sak. Jeg tror det er bedre å være tolerant.

Grisete naturfagtimer

Da jeg leste Lars Roald Løvers innlegg om den vemmelige bruken av griseorganer i naturfagundervisningen på ungdomsskolene her omkring, ble jeg lettere sjokkert. Er virkelig lærerne så hjerteløse at de ukritisk benytter seg av slikt som læremidler? For å lære om indre organer var jeg selv nødt til å dissekere en reke i løpet av min tid på ungdomsskolen, og det var ikke noen god opplevelse. Siden dengang har jeg hatt vanskeligheter med å spise nevnte sjødyr, og jeg har også hørt at de kokes levende. Å behandle levende skapninger på den måten er forferdelig og gjør ikke smaken bedre.

Med dette i sinne, ble jeg bekymret da jeg så at organer fra gris den dag i dag blir dissekert av ungdomsskoleelever. Hvordan skal ungdommer kunne forventes å spise sunt grisekjøtt når de nettopp har gjennomgått en hjerteskjærende naturfagtime? Forsøker skolevesenet egentlig å gjøre barna våre til vegetarianere? Jeg håper noen ansvarlige raskt tar affære.

Dag Høidahl

---

Ovenstående var svar på dette innlegget:

Hjertekald undervisning

Noen ungdomsskoleelever har oppskjæring av grisehjerter og griselunger som en del av sin naturfagundervisning. Elevene vil dermed få kunnskap om hjertets kretsløp og lungenes funksjon, men tar skolen hensyn til elevenes følelsesliv? Og lærer elevene å ta vare på våre medskapninger på denne måten? Mange ungdommer er glade i dyr, og det er ikke en hyggelig opplevelse å grave i likrester til de man har medfølelse for. Spesielt når dyret har levd et lidelsesfullt liv.

Griser og andre "produksjonsdyr" er ikke ting, men levende, bevisste skapninger som kan føle smerte, sorg og glede. De er skapninger som har øyne som ser og hjerte som banker.

Det hjerte som engang holdt livet i gang hos en gris, skal kaldt og nøkternt plukkes fra hverandre av elevene. Skolene burde vise mer ydmykhet overfor elevenes følelser, og heller velge modeller og filmer som gir elevene like gode kunnskaper om emnet, uten at elevene trenger å gjøre noe de føler er galt eller rett og slett vemmelig.

NOAH for dyrs rettigheter
Lars Roald Løver

Kjøtt er sunt

Nå er det på tide at noen tar til motmæle mot all propagandaen som vegetarianere, new age-folk og dyrevernere overstrømmer oss med. La oss få ha middagen i fred!

Dag Høidahl
Kjøtteter

År 2000 passer utmerket

Jeg går ut fra at det er en trykkfeil når det står i Oddvar Johansen, Torps kommentar til tusenårsfeiden at jeg innledet mitt brev med "Vi feier hva vi vil". (Ingen har vel interesse av saken, men jeg har aldeles ikke planlagt å feie noe som helst, hverken den ene eller den andre nyttårsaften.) Trykkfeil kan være underholdende, men Johansens dom over mitt brev er seriøs nok: "Tøvete, spør du meg!"

Vel, jeg kjenner ikke til at noen har spurt herr Johansen. Når han likevel tok seg bryet å svare, ville det vært på sin plass å se litt på argumentene jeg førte. I korthet: Kalendersystemer er vilkårlige, så vi kan like godt feire tusenårsskiftet når det passer oss. De fleste synes det passer når år 2000 begynner, så vi får den største og beste festen. Muligens blir vi noe forstyrret av dem som vil feire året etter, men det får så være.

Dag Høidahl

Vi feirer hva vi vil!

Ingeniør Dan Krussand kan fortelle at en hel verden er i ferd med å begå en tabbe. I følge ham er det feil å feire tusenårsskiftet nyttårsaften 1999. Det er tydeligvis et problem at man da ikke tar hensyn til at tidsregningen starter med år 1. Hva ingeniøren ignorerer, er at tidsregningens begynnelse er temmelig vilkårlig, i og med at den er basert på Jesu fødsel, en hendelse som ikke er presist tidfestet. (Dog var den ganske sikkert ikke i år 1.)

Dessuten er nyttårsaften en riktig ubetydelig dag. Det skjer ikke noe interessant da, med mindre man finner på noe selv. Halvannen uke tidligere derimot, snur solen. Det nye årets start hadde vel egentlig passet bedre der, men hvem bryr seg om det? Ikke engang ingeniør Krussand, antar jeg.

Jeg vil også påpeke at årtusenskiftet han forfekter faktisk ikke er mer enn et tallskifte det heller. Det er ikke noen større reell betydning i årsskiftet 2000/2001 enn i sekundskiftet 25/26 klokken 18:58 hver dag. Men mange liker runde tall, og det rundeste årstallet på lange tider blir år 2000. Det må man få feire uten at ingeniør Krussand skal gå rundt med tiere og kronestykker og forklare hvilken mynt som hører til hvor.

Det er fint at han har greie på økonomien, men feiring ser ikke ut til å være hans domene.

Hobbynumeriker Dag Høidahl

Barnslig klaging på bøker

I Fredriksstad Blad den 22. august, klager unge Lars Olavesen over at utgiftene til skolebøker blir store fordi skolene skifter ut bøkene for ofte. Maken til syting er det en god stund siden vi har lest. Olavesen kaller en såpass selvsagt ting som at skolebøker må oppdateres fra tid til annen for "helt bort i natta, fjollete idioti". Det slår oss at vår venn her ikke kan ha tenkt saken grundig igjennom før han buste ut i avisen med meningene sine. I andre land betales det gladelig i dyre dommer for at man i det hele tatt skal få gå på skole, mens Lars og hans medelever i tolv år har fått god gratis undervisning. Dette er altså takken fra gratisgenerasjonen.

Det må da være åpenbart at skolebøker ikke skal måtte bli gamle før de byttes ut. Kunnskaper forandres, pedagogikken utvikles og trykkemetoder forbedres. Dette bør gjenspeiles i undervisningsmaterialet, og det er vel ikke overraskende at slikt koster. Noen få tusenlapper for bøker i løpet av tolv år er i våre øyne ikke mye forlangt. Når de gjerrige dertil kan velge ikke å beholde bøkene, men selge flesteparten videre, finner vi Olavesens klaging urettmessig.

Men dette er forsåvidt også noe de fleste andre på hans alder forstår. Et lite vektlagt faktum er at elevkullet før Reform 94 hadde like store kostnader til bøker som reformkullet. Deres situasjon var omvendt: De fikk kjøpe en del brukte bøker til halv pris, men de hadde ingen å selge dem til. Dermed satt også de igjen med en samlet utgift på halvparten av bøkenes nypris -- tilsvarende reformkullets utgifter. Dette faktum er ikke belyst tidligere av denne enkle grunn: Disse elevene forsto at selv om tidligere kull riktignok kom billigere unna, var prisen for utdannelsen likevel det reneste røverkjøp.

På ett punkt vil vi likevel stille oss bak Lars. Lærerne spiller på lag med forlagene når det gjelder å få solgt flest mulig nye lærebøker. Med én gang nye utgaver foreligger, pålegges elevene å benytte dem, hvor minimale endringene måtte være. Det later til at lærerne ikke har oppdaget hva kopimaskiner skal brukes til.

Dag Høidahl
Harald Høidahl

Er bussen miljøvennlig?

Politikerne vil ha oss til å tro at bussen er et miljøvennlig alternativ, men er det virkelig det? La oss se på hvordan situasjonen er i Fredrikstad for tiden. Hvis man for eksempel står noen timer på gangbroen ved St. Croix og ser på bussene som kjører gjennom byens mest trafikkerte veikryss, vil man legge merke til at mange av dem kjører med få passasjerer. Kjære politikere: Kan det være miljøvennlig å la disse store doningene på mange tonn rase rundt og spy om seg med eksos og avgasser til glede for et knippe eller en håndfull passasjerer? For det er oss bekjent ingen som bestrider at alle bensindrevne kjøretøyer er skadelige for atmosfæren og naturen som omgir oss på alle kanter. Og med den store personbiltrafikken vi har fra før, kan ikke vi forstå hvorfor alle disse bussene skal strø salt i såret.

Og disse minibussene som forsåvidt ofte er fylt med pensjonister, er de virkelige nødvendige? Javel, de er et servicetilbud for de eldre, men hva slags service gir vi naturen? Hvorfor ikke halvere avgangene med minibusser, og heller fylle et par store busser i stedet. Eller hva med den i Trondheim og Oslo velprøvde trikken? Riktignok en stor investering, men vi tror det er en investering for fremtiden.

For Naturen
Dag Høidahl
Harald Høidahl

Miljøsvin i Vesterelven

Som de fleste relativt oppegående vil ha fått med seg, gikk den såkalte Glommafestivalen av stabelen denne helgen. Dette er i følge lokalavisene og kommunens informasjonsorgan Plankebærer'n et positivt tiltak for byen. Men hvordan passer dette sammen med Fredrikstads status som miljøby? Vi sikter spesielt til pappbåtseilasen på søndag. Er et slikt arrangement en miljøby verdig? Her sliter man hver uke med å pakke illeluktende melkekartonger sammen i kompakte kubber for å spare miljøet for pappavfall, mens miljøbyen Fredrikstad tilsynelatende lar pappavfallet seile sin egen sjø (les: Vesterelven).

Hva skjer med pappen som blir igjen etter denne svineseilasen? Blir den rett og slett kastet, eller resirkuleres den, og hvem tar i så tilfelle i mot såpass store pappbiter?

Harald Høidahl
Dag Høidahl
Miljøinteresserte selbakinger

Lettlurte mennesker

Nå er jeg grundig lei av alle disse lettproduktene vi oversvømmes av. Før jeg satte meg ned her forleden for å skrive et leserbrev, gikk jeg til kjøleskapet for å hente meg en leskedrikk, fordi det var så varmt. Jeg har av natur en dragning mot cola-drikker, og mitt blikk falt på de to flaskene med cola-aktige fluidier som lå på den tredje nederste hyllen. Begge var av det såkalt lette slaget, nærmere bestemt het de Tab Extra og Pepsi MAX.

Jeg begynner stadig å filosofere over de minste ting, og der foran kjøleskapet mitt lurte jeg på hvorfor i all verden disse nye lettbrusene har ordene «Extra» og «MAX» i navnene sine. Det slo meg at det selvfølgelig er tilsiktet fra fabrikantenes side: De vil lure oss til å tro at vi får mer for pengene, når det er nettopp det motsatte vi gjør. Vi får jo nemlig mindre kalorier!

Ta Tab Extra som eksempel. Før var navnet bare Tab (som kan bety f.eks. merke eller regning. Jeg ser ikke helt sammenhengen mellom det og brus, men det får så være). En dag fant produsenten ut at de ville selge mer av drikken (-tten). Løsningen var å legge til et lite «Extra» på etiketten og sende en og annen reklame på TV. Og plutselig ble Tab solgt i store mengder! Jeg er sikker på at «Extra» står for «Extra lurt salgstriks».

Med det samme jeg er så godt i gang med dette leserbrevet, kan jeg ta med Pepsi MAX også. Denne lettleskedrikken blir jo markedsført med tilsynelatende tøffe ungdommer som har prøvd det meste av farlige aktiviteter. Når de så får presentert den nye Pepsi MAX, viser det seg at de ikke har prøvd denne lette brusen. Så prøver de den da, og jammen viser det seg ikke at de synes Pepsi MAX er tøft!

Men dette må nok være helt galt. Pepsi MAX kan da ikke være tøft i det hele tatt! Denne signatur ser ikke noe spennende med å drikke en drikk nesten helt uten kalorier (eller Joule, som nå er den korrekte måleenhet for energi). Derimot er det mye mer spennende å drikke høykaloribrus, slik at man for eksempel kan kjempe mot overvekten. Men ved nærmere ettertanke kan det jo forsåvidt også tenkes at det spennende med å drikke Pepsi MAX er å se om det virkelig er sant at man blir dum av de kunstige søtningsmidlene som er i brusen i stedet for sukker.

Egentlig har jeg jo ikke noe med hva folk drikker på sin fritid. Det angår meg overhodet ikke. God sommer - uten lettprodukter!

Dag Høidahl

Blir vi overvåket?

Jeg har, som de fleste innbyggerne i Fredrikstad kommune og selvfølgelig også folk utenbys fra, kjørt over Fredrikstadbrua i rushtrafikk og normale kjøreforhold, og merket meg det godt gjemte kameraet på toppen av brua. Er dette bare en "undersøkelse" fra trafikkmyndighetenes side, eller er det Storebror som overvåker oss? Lund-rapporten har som de fleste av oss vet, avdekket klanderverdige forhold i overvåkningssystemet i Norge. Hva om nettopp dette kameraet på toppen av brua registrer bilene som kjører over den? Hva slags opplysninger er lagret i det gule klistremerket vi nylig klistret på bilskiltene våre?

En kveld kjørte jeg et antall ganger nettopp forbi dette nevnte kameraet, og jeg syntes det blinket så smått i det.

Og hva med de automatiske trafikkontroll-boksene langs E6? Jeg bare undrer.

Hilsen H. Høidahl